Havet i klimaforhandlingene

Tiår etter tiår øker temperaturen på kloden, dette er velkjent stoff. Men det som ikke er så godt kjent er hva som da skjer med havet.

Jeg sitter på en balsaflåte midt i Stillehavet. En setning jeg aldri hadde trodd jeg skulle skrive. Men slik er det.

Jeg ser dønninger rulle forbi, jeg ser sol og regn kjempe om oppmerksomheten, vinden som blåser inn fra sydøst, vi sjekker værmeldingene - når dreier den på nordøst?

Vi er 700 nautiske mil fra Påskeøya og har vært til sjøs en måned.

Vi er avhengige av havet
Det er vakkert her, uendelig vakkert. Og fredelig. Vi syv ombord har gått våre runder, etablert våre grenser.
Flåten knirker og knaker, vannet trenger seg opp og inn overalt. Men freden hersker.
Likevel er det noe som skurrer kraftig. For jeg tenker: Det havet som vi lever sammen med her ute, burde stått i sentrum av klimaforhandlingene i Paris.
Vi er avhengig av havet for å kunne leve.
Havet produserer mat vi kan spise, oksygen vi kan puste, det tempererer klimaet på landjorda, det produserer energi, medisiner, det renser ferskvannet vårt, det gir oss enkle transportveier rundt kloden, og det er til uendelig glede for store og små, inkludert oss her ute på flåtene.
Likevel er det statsløst, det har ingen representant ved forhandlingsbordet.
Jeg tenker: Hadde det ikke vært lurt om noen snakket for oss alle, uavhengig av nasjonalitet?

Vi er avhengige av havet
Det er vakkert her, uendelig vakkert. Og fredelig. Vi syv ombord har gått våre runder, etablert våre grenser.

Flåten knirker og knaker, vannet trenger seg opp og inn overalt. Men freden hersker.

Likevel er det noe som skurrer kraftig. For jeg tenker: Det havet som vi lever sammen med her ute, burde stått i sentrum av klimaforhandlingene i Paris.

Vi er avhengig av havet for å kunne leve.

Havet produserer mat vi kan spise, oksygen vi kan puste, det tempererer klimaet på landjorda, det produserer energi, medisiner, det renser ferskvannet vårt, det gir oss enkle transportveier rundt kloden, og det er til uendelig glede for store og små, inkludert oss her ute på flåtene.

Likevel er det statsløst, det har ingen representant ved forhandlingsbordet.

Jeg tenker: Hadde det ikke vært lurt om noen snakket for oss alle, uavhengig av nasjonalitet?

Vi får oksygenet vårt fra havet
Havet ødelegges av klimaendringene. Det hele starter med forbrenning av fossile brensler.

Dette gir menneskeskapte karbondioksyd-utslipp, som igjen gir oppvarming av atmosfæren.

Tiår etter tiår øker temperaturen på kloden, dette er velkjent stoff. Men det som ikke er så godt kjent er hva som da skjer med havet.

Vi kan begynne med oksygen: «Plantene» i havet (algene) produserer oksygen, akkurat som plantene på land. Faktisk produserer plantene i havet så mye oksygen at vi «dyrene» på land får nesten halvparten av oksygenet vårt fra havet.

Og akkurat som på land trenger dyrene i havet oksygen for å leve. Hva skjer da når havet, akkurat som lufta, varmes opp på grunn av klimaendringer?

Jo, vannet i overflaten, der plantealgene bor, blir lettere; det får mer oppdrift. Da blir det vanskeligere for vinden, som vanligvis blander overflatevannet med dypvannet, å gjøre jobben sin, og dermed kommer ikke like mye oksygen nedover i dypet der dyrene bor.

Og for å gjøre det enda verre: Pantealgene trenger næring fra dyphavet, det blir det også mindre av når vinden ikke får gjort jobben sin med å blande overflatevann med dypvann.

Dermed blir det færre plantealger, mindre oksygenproduksjon, og enda mindre oksygen til dyrene i havet og til oss på land.

Vanskeligere for dyrene å puste
Men redusert oksygenproduksjon er bare én konsekvens at klimaendringene. La oss ta klimagassen selv, karbondioksyd.

Havet tar opp en tredjedel av utslippene. Ingen skal tvile på havets samarbeidsvilje!

Men hva skjer når så mye karbondioksyd tas opp i havet? Igjen er det livet i havet som må ta støyten.

For det første er det mye vanskeligere for dyrene å «puste» når det er mer karbondioksyd i vannet.

For det andre økes surhetsgraden i havet av CO2-tilførselen, med kjente og ukjente konsekvenser for dyrelivet.

Jeg nevnte oppvarmingen av havet. Det virker ikke så stort i grader celsius, kanskje en tiendedels grad i de øvre vannlagene på et hundreår.

Men regnet man på hvor mye energi som skal til for å varme opp havet, finner man at omtrent all energi som har samlet seg opp på jorden på grunn klimagassene, har gått med til å varme opp havet.

Mer enn 90 prosent. 

De få prosentene som har gått til å varme opp atmosfæren har gitt oss mer enn nok å stri med i form av hetebølger, ekstremvær, flom og tørke, så det er ikke vanskelig å tenke seg at dyrelivet i havet reagerer på temperaturøkningen også.

Vi er alle avhengige av havet
Det finnes mengder med dokumentasjon på at arter som kan tilpasse seg, gjør det ved å flytte seg geografisk.

Som på landjorda er det noen som er tilpasningsdyktige, andre som ikke er det.

Men det skal noe til å tilpasse seg trippelangrepet fra klimaendringene, nemlig oksygenreduksjon, karbondioksyd-økning og temperaturøkning.

«Havet som matfat for fremtidens befolkning(seksplosjon)» blir en floskel om ikke klimaendringene stoppes.

Her på Stillehavet er flåtene fullpakket med det nyeste og flotteste av instrumentering for å måle klimaendringer (temperatur, oksygen, forsuring, CO2), forurensning (plast, mikroplast og miljøgifter), økosystemet (plantealger og dyreliv) og El Niño (meteorologi og havstrømmer).

Datasettet er en gavepakke for en forsker som tenker «system» snarere enn «silo», og det kan jeg takke forskningspartnerne for.

Men dette har liten verdi når havet ikke kommer til orde i de viktige fora, verdien av havet ikke blir seriøst vurdert, ødeleggelsene ikke blir tatt på alvor.

Vi er alle, jeg gjentar: ALLE, avhengige av havet.

Nå gleder jeg meg til å se Påskeøya. Og jeg håper å være hjemme til jul.

Men mer enn det håper jeg på suksess på COP21 i Paris.

Det eneste som kan få havet tilbake på rett spor - som en pålitelig hovedleverandør av oksygen og mat til jordas befolkning - er å fase ut alt utslipp av karbondioksyd. Så enkelt.

Av: Cecilie Mauritzen, Forskningssjef, Kon Tiki 2-ekspedisjonen og hovedforfatter for fjerde og femte hovedrapport fra FNs Klimapanel 

Aftenposten, 10. desember 2015.