Ekspedisjoner

Med sine spektakulære ekspedisjoner og originale teorier var Thor Heyerdahl en kontroversiell skikkelse. Ekspedisjonene ble både mange og omfattende og skulle få en sterk innvirkning på livet hans.

Polynesia (1937-38) og Nordvest-Amerika (1939-40)
Hans første ekspedisjon gikk sammen med kona Liv til øya Fatu Hiva i Marquesas-arkipelet i Polynesia i 1937-1938. Målet med ekspedisjonen var å forlate sivilisasjonen, og leve fullt og helt i pakt med naturen. Før de dro hadde de heller ikke til hensikt å returnere. Men idyllen og idealismen ble etter noen måneder overskygget av realitetens troperegn og sykdommer, og etter ett år returnerte de til Norge. I årene 1939-1940 levde han blant kwakiutl-indianerne i British Columbia.

Han la merke til at plantelivet, vindene og havstrømmene antydet at Polynesia kunne være befolket fra Sør-Amerika, og ikke Asia. Lokal muntlig tradisjon antydet det samme. Etter disse ekspedisjonene utviklet han denne teorien i boken «American Indians in the Pacific».

Kon-Tiki-ekspedisjonen (1947)
Det vitenskapelige miljøet aksepterte ikke teorien, og Kon-Tiki-ekspedisjonen ble gjort for å bevise at det kunne være mulig. Den 28. april 1947 satte Heyerdahl og fem besetningsmedlemmer seil ved Callao i Peru på en flåte (av balsa-tre) bygget i tradisjonell stil. Etter 101 dager nådde de øya Raroia i Tuamoto-arkipelet.

Boken om ekspedisjonen ble oversatt til nær 70 forskjellige språk og ble en bestselger. Heyerdahls film om ekspedisjonen vant en Oscar for beste dokumentar i 1951. Dette var den eneste norske filmen som hadde vunnet en Oscar fram til utdelingen i 2007.

Ekspedisjonene til Galapagos (1952) og Påskeøya (1955-56)
Selv om Kon-Tikiekspedisjonen var en suksess, var ikke det vitenskapelige miljøet overbevist. Dette begynte å endre seg da Heyerdahl fant spor etter gamle søramerikanske kulturer på Galápagos, hvor Heyerdahls gruppe av arkeologer fant objekter fra tiden før inkaene. Også på Påskeøya fant Heyerdahl spor etter tidlige bosetninger. Karbondateringer av funn viste at det hadde bodd mennesker der så tidlig som 380 e. Kr, og under utgravningene fant de uthogginger i stein som kunne minne om gamle tradisjoner i Peru.

Ekspedisjonen til Påskeøya førte med seg boken Aku-Aku : Påskeøyas hemmelighet i 1957. Fagmiljøer var imidlertid lunkne til boken. Bokanmelderen i American Anthropologist mente boken var en eventyrhistorie som prøvde å fremstille seg som faglitteratur. Marian W. Smith i The Geographical Journal skrev at funnene til Heyerdal var interessante, men at man burde være svært skeptisk til teoriene hans.

Sent på 1990-tallet har en imidlertid ved DNA-tester funnet at polynesere har mer fellestrekk med folk fra Sydøst-Asia enn med folk fra Sør-Amerika, noe som antas å bevise at deres forfedre mest sannsynlig kom fra Asia.

Ekspedisjonene med Ra (1969) og Ra II (1970)
Med Ra (1969) og Ra II (1970) prøvde han å knytte de søramerikanske indianerne sammen med de gamle sivilisasjonene i Afrika og Midtøsten. Ra-skipene var sivbåter bygget etter gamle egyptiske malerier. Den første gikk i oppløsning rett utenfor kysten av Barbados i Karibia på grunn av en konstruksjonsfeil. Ra II kom trygt fram til Barbados etter en 57 dagers overfart fra Safi i Marokko.

Tigrisekspedisjonen (1977)
Heyerdahl ville gjerne prøve ut sine teorier om kontakter over havet mellom forhistoriske sivilisasjoner. For å gjøre det måtte han bygge rekonstruksjoner av oldtidens båter. I 1977 bygget han et nytt skip, som han kalte Tigris. I fem måneder seilte de rundt i Persiabukta og Indiahavet. Målet var å vise at Mesopotamia, Indus-kulturen og Egypt kunne ha hatt handelsforbindelser over havet allerede i år 3000 f. Kr. Tigris seilte under FN-flagg, men hadde store problemer med å komme dit han ville, på grunn av alle krigene i området. I protest mot krigene brente Heyerdahl skipet utenfor havnen i Djibouti.